Der kampen blir til kunnskap

Hendelsen i 2022, og alt som fulgte, viser hva som skjer når systemet svikter – og når pårørende blir siste sikkerhetsnett. Det er en rolle som bæres av plikt, av kjærlighet, av ansvar. Men det er også en rolle som altfor ofte bæres alene.

Pårørendeunionen der jeg ble invitert inn som styremedlem under årsmøtet under Arendalsuka løfter dette frem som et politisk ansvar.

Ikke et privat anliggende.

Ikke en familiesak.

Men et samfunnsoppdrag.

Hva pårørende ser – og hva systemet må forstå

Pårørende ser endringene først.

De merker utryggheten før den blir synlig i journalen.

De kjenner konsekvensene av underbemanning før det når mediene.

De står i ventetiden, i ansvaret, i frykten – lenge før systemet reagerer.

Dette er kunnskap.

Dette er kompetanse.

Dette er erfaring som må inn i politikkutforming, ikke stå igjen i stua hjemme.

Når pårørende forteller om svikt, er det ikke kritikk for kritikkens skyld. Det er varsling. Det er samfunnsvern. Det er et forsøk på å hindre at flere faller gjennom.